Nå på Netflix, Diorama er den svenske forfatteren/regissøren Tuva Novotnys forsøk på å bryte ned det rotete, inkonsekvente floket av menneskelige romantiske forhold via kontekstuell og vitenskapelig analyse. Så ja, det er en komedie. En slags komedie, i det minste - Novotny bruker et dømt fiktivt ekteskap som grunnlag for å lure på hva i helvete er med folk, og hvorfor i helvete de gjør som de gjør, siden de så ofte gjør opprør mot sine egne behov, ønsker og natur . Hun kutter det vanlige tragikomiske fôret med lunefulle 'dioramas' som formidler konvensjonell faktavisdom, som er en frisk tilnærming til forholdsdramedien. Men fungerer det?
DIORAMA : STREAME DET ELLER HOPPE DET?
Hovedsaken: Visste du at bonoboer er ganske promiskuøse? Vel, det gjør du nå. Her har du noen opptak av homo sapiens’ nærmeste genetiske slektning som smiler og tuter mens han har trekant. Ryddig! Dette er en del av Diorama sin åpningssalve om historien til monogami blant mennesker gjennom tidene, og det som følger er en grubling over det praktiske og hensikten med noe slikt, via historien om Bjørn (David Dencik) og Frida (Pia Tjelta). Vi møter dem mens de fortsatt er relativt unge 20-åringer, og sniker seg inn i et rom ved siden av en fest for en kjapping. De bekjenner sin kjærlighet til hverandre verbalt, så får vi en merkelig sketsj der mennesker er kledd som gnagere og en forteller deler vitenskapelige fakta om hvordan, hvorfor og når de nevnte gnagere gjør den gamle forplantningspromenaden.
Så en svart skjerm. Vi hører stemmene til Bjørn og Frida i mørket når de på en pinlig måte begynner samleiet, men blir avbrutt: 'Mamma!' lyder en liten jentestemme. En haug med år har gått. De har tre barn. De bor i en leilighet. Hun jobber som skolelærer og han har en ubestemt kontorjobb. Det er de vanlige familiære spenningene ved middagsbordet og i døråpningen når barna gjør seg klare til skolen, osv. Det er en grind for Bjørn og Frida, og den andre grinden – du vet, god grind – har blitt malt rett ut av livene deres. Et annet mellomspill skjer et sted her inne, med mennesker kledd i lodne silkeaper (eller kanskje lemur?) kostymer, som snakker om synkende testosteronnivåer.
Et tittelkort: KJÆDSEL, står det. Bjørn gjør fortsatt ting for seg selv, for eksempel planlegger en motorsykkeltur over Europa med en kompis. Det gjør ikke Frida. Kanskje hun burde det, foreslår Bjørn. Hun går ut med en venn som er skilt, og hun snakker om hvor flott det er å være deltidsforelder. Frida og Bjørn krangler. Kanskje, foreslår hun, bør de gå i terapi eller prøve en prøveseparasjon eller ta med en tredje person til sengs. Han forkaster alle disse ideene, men når hun endelig planlegger en natt ute med vennene sine, ber hun henne om å la seg rive med og han vil ta seg av barna i morgen, for en forandring. Hun støter på en gammel venn – en gammel flamme? – som er høy og kjekk der Bjørn ser mer og mer ut som en av de klønete silkeapene. I mellomtiden drar han ut for å drikke med en venn, og det er en alderstilpasset kvinne der som foreslår ham. Han avslår. Men når han vil ha et lite hode, bare gi henne beskjed. OK da!
Er Bjørn og Frida dømt? Vel, vi hører Tammy Wynette synge sangen der hun staver ut ordet som skjer så ofte i disse situasjonene; Jeg tror det er en scene her hvor en voksen i dyredrakt spyr ut litt statistikk om hvor mange ekteskap som faktisk varer. Det er også en sekvens der forskere diskuterer fysiologien til tiltrekning og forskjellene mellom menn og kvinner – dopamin dette og oksytocin som, naturen her og nærer der borte, som alle bidrar til Bjørn og Fridas utsøkte felles blanding av lykke og elendighet.
Hvilke filmer vil den minne deg om?: Diorama er liksom hva Scener fra et ekteskap ville vært som om Bergman hadde sluppet inn spøkebiter med skuespillere kledd som voles, eller hva Annie Hall ville vært som om Woody Allen, vel, hadde falt i spøkebiter med skuespillere kledd opp som voles.
Ytelse verdt å se: Novotnys manus gagner Tjelta mest. Frida er filmens mest konsistente og avrundede karakter, og gjengitt langt mer sympatisk og kompleks enn den stive, sinte Bjørn.
Minneverdig dialog: En forteller oppsummerer underet til den menneskelige skapningen: 'Vi mennesker er tross alt en fantastisk blanding av biologi og intellekt.'
Sex og hud: Et par sexscener med bare en liten snert av baken.
Vår vurdering: Novotny sikter ikke etter dyp innsikt i mysteriene til menneskelig partnerskap med Diorama – filmens merkelige vinkel på emnet utelukker seg selv til fornøyelse mer enn gjennombrudd. Hun framstiller Bjørn og Frida som et stereotypt ektepar som navigerer i midtlivskrisens rastløshet, et altfor kjent scenario, både i filmer og i det virkelige liv, som likevel er moderat engasjerende; du vil sannsynligvis finne deg selv på side med Frida for å være den mest fornuftige av de to når skiten deres går i sidelengs mot katastrofe.
Parets historie glir sakte fra morsomt til tragisk når de lar seg rive med en ondskapsfull Kramer mot Kramer bytte eller to. Det etterlater cutaway-sekvensene med byrden av å lette opp hele bestrebelsen, og med tanke på hvor klønete de er, fungerer ikke innbilskheten egentlig; disse øyeblikkene, mer klønete enn vittige, tar sikte på poetisk, men lander på forvirring. I ånden til filmens vitenskapelige analytiske sider, er det omtrent en 60/40 drama/komedie-balanse, og komedien føles svak og uforpliktende. Tjelta og Dencik er relativt sterke dramatiske folier, og er perfekt i stand til å ta oss med på en emosjonell reise, men de blir stadig avbrutt av furries. Og det ville tape energien fra stort sett alle av oss.
Vår oppfordring: STREAM DET. Takk til Diorama for å ha en uvanlig tilnærming til konvensjonelt materiale, selv om det aldri er fullt funksjonelt. Heldigvis har filmen et solid dramatisk anker i Tjelta, som gjør den verdt å se.
John Serba er en frilansskribent og filmkritiker basert i Grand Rapids, Michigan. Les mer om hans arbeid på johnserbaatlarge.com .