Da disse to hotties maler mot hverandre, er det ingen antydning til romantikk. Det er bare utgivelse. For øyeblikket er Will Hunt ikke en person med tanker, følelser og drømmer. Gjennom Harpers øyne er han bare et instrument for å bekjempe hennes økende angst, en dose med noe morsomt og flyktig i hennes for anstrengende liv. Denne one-night stand er det ultimate eksemplet på Harpers kapitalistiske synspunkt, måten hun ser på mennesker og samtaler ikke som punkter av menneskelig tilknytning, men som springbrett for å nå sine mål. Det er en grov, rå, grenselinje dehumaniserende sexscene. Og likevel er det varmt som helvete.
Fra episode 1 har vi vært sammen med Harper, kikket over skulderen hennes under sjefen hennes og HRs uopphørlige telefonsamtaler om graden hennes. Vi vet hvor mye press hun er under. Vi har sett det i de pilende øynene og strammet kjeven. Vi har følt smertene hennes. Å se dette korte øyeblikk av glede føles som en utgivelse, ikke bare for Harper - men også for oss. Hvem visste at arbeidsstress kunne være så varmt?